En naiv vinkling
Jon Hustad spør om det er mulig å lese mening inn i en så usannsynlig hendelse som terrorangrepene 22. juli, og minner om at viktige hendelser hverken behøver å ha viktige årsaker eller få viktige konsekvenser.
Riktignok er virkeligheten et terningspill, og de samme terningene som ga oss norgeshistoriens verste terrorangrep kunne lett ha rullet annerledes, og gitt oss alt fra et mislykket angrep til et som var langt verre.
Men dette er en naiv vinkling. Angrepet var usannsynlig, men det skjedde faktisk, og det både hadde en meningsfull årsak, og kan ha meningsfulle konsekvenser.
Årsaken var meningsfull til bristepunktet. Angrepet gir bare mening for de som lever i counterjihadistenes fantasiunivers, hvor vi har blitt forrådt av den politiske eliten, og står på randen av borgerkrig med muslimene, men slik er det alltid med ideologisk vold. Den er både meningsløs og meningsfull på en gang.
Noen foretrekker å beskrive Behring Breivik som gal. Manifestet antyder at han isåfall er gal slik Hitler var det: På en måte som ikke lar seg forstå uavhengig av ideologien hans. Å ikke lese mening i angrepet er å vike unna en tung men nødvendig oppgave.
Hvilke konsekvenser skal dette få for oss andre, mer jordnære? Igjen er det naivt å si at fordi knapt noen innvandringsmotstandere har oppfordret til vold, så kan innvandringsdebatten fortsette som før. På samme måte som bilbomben etterlot et krater i Regjeringskvartalet, har 22. juli etterlatt et krater i bevisstheten vår. Landskapet har endret seg.
Angrepene har vist oss innvandringsdebatten vi trodde vi kjente på en ny måte. Retorikk og ideer mange har tolerert og omfavnet fremstår nå kvalmende. Innvandringskritikere som harmdirrende har angrepet dobbeltstandarder og ryggmargsløshet blant sine motstandere ber oss nå holde dem selv til en lavere standard.
På motsatt side oppdager mange nå at innvandringskritikere kommer i både moderate og ekstreme varianter, og at de moderate ikke er så mye å være redd for.
X-faktoren er hvilken effekt 22. juli har hatt på en hel generasjonen politisk engasjerte unge, som mer enn noen andre følte seg rammet, og har mindre ballast av gamle tanker å beskytte.
Ingen vet hva den effekten blir. Men jeg vet hvilken effekt terrorangrepene 11. september 2001 og årene som fulgte hadde på deler av min egen generasjon. De sporet både meg og Peder “Fjordman” Jensen inn mot bloggkarrierer som omsider gjorde oss til motstandere i en nå tragisk aktuell debatt. Effekten på Behring Breivik kan vi bare spekulere om.
Ti år har gått. Hvor er 22. juli-generasjonen om ti år? Og hva skjedde med den norske identiteten den dagen vi sammen fylte gatene med blomster?
Ikke minst: Hvilken mening velger vi å gi til angrepet? Terroristen valgte å drepe, men det å snakke om åpenhet, demokrati, samhold og kjærlighet i dagene etter var også et valg. Det var vårt valg, ikke hans. Og nå er det også vårt valg hvor vi går videre.
Dag og Tid, 12/08/2011